1 måned

Hei!

Dette innlegget skulle komme igår, men ble for opphengt i en dokumentar om Nordpolen at jeg glemte å poste innlegget.

Idag har jeg vært i Frankrike i 1 måned, og jeg må si at det går faktisk mye bedre nå enn det gjorde da jeg kom. Heldigvis!

Jeg forstår mye mer nå, hvis ting ikke går for fort og hvis de ikke bruker så veldig vanskelige ord. I nesten hver skoletime er det sånn at læreren snakker og vi skal skrive det han sier. I begynnelsen hadde jeg virkelig ikke sjangs, i og med at det gikk så fort, og fordi at du sier ordene så veldig annerledes enn hvordan du skriver de. Dermed måtte jeg i hver skoletime skrive av de jeg satt vedsidenav, som gjorde at jeg følte meg som et tilbakestående lite barn. Nå derimot, så får jeg til å skrive kanskje de første fem setningene, før det blir stopp. Lærerne her snakker nemlig fortere og fortere, i og med at de blir mer og mer ivrige. Men jeg vil si at det er en liten fremgang, viktig å fiske ut alt det positive.

I familien går alt bare bedre og bedre, ikke at det noen gang ikke har gått bra. Men nå som jeg får til å si liiiitt mer, kan jeg være med i litt diskusjoner. Jeg og vfar står likt når det gjelder politikk, så det hender ofte at vi snakker om forskjellige ting innenfor politikken under måltidene. Hyggelig! I vertsfamilien har vi et veldig naturlig forhold, noe som jeg er veldig glad for.

Noe som er det mest irriterende av alt, er at jeg forstår så mye mer enn jeg klarer å snakke. Hvis de spør meg om noe og jeg forstår spørsmålet men ikke har peiling på hvordan jeg skal formulere svaret mitt, begynner de å si hele spørsmålet på nytt, bytter ut alle ordene for å forenkle det, og snakker 10 ganger så sakte. Det skjer så utrolig ofte, og det er utrolig irriterende. Ikke at de repiterer spørsmålet, for de kan jo ikke vite at jeg har forstått, men det er meg som er irritasjonsmomentet. Språket er som et handikapp for meg, jeg får ikke til å si det jeg ønsker, og alt blir bare tull...

Ellers har jeg og Ebba endelig "fått et stempel i skolemiljøet", vi er de rare utvekslingsstudentene som alle kan snakke stygt om og se rart på. Det var ikke akkurat det stempelet vi håpet på, men dette er på landet, hvor de ikke er så vandt til folk som er annerledes, og der alle snakker om alle. Når det gjelder sånne ting er denne plassen mye værre enn Trondheim! Men ang. det stempelet satser vi begge på at det blir bedre når vi lærer språket ordentlig, og når vi får byttet klasse (SOM MÅ SKJE SNART). Vi har noen venner da, som faktisk er kjempehyggelige, så er ikke så synd på oss!

Hmm, det var så mye jeg tenkte å skrive om idag, men har desverre glemt alt. Dette får være nok, ble et langt innlegg uansett. Jeg vil også beklage for et rotete oppsett og dårlig språk, men jeg gidder ikke å anstrenge meg det lille ekstra for å få det bedre. Håper alle der hjemme kan tilgi meg for det senere. På forhånd takk.

For å ikke gjøre innlegget helt nakent slenger jeg med et bilde av en kake jeg baket på mandag. Ble veldig god.