Dette er vel et innlegg jeg mest sannsynlig ikke kommer til å poste, men et innlegg jeg skriver for å hjelpe meg selv. For å hjelpe meg selv til å finne ut hva jeg vil. Hva jeg vil, det aner jeg ikke, hvorfor er jeg her? Hva i all verden fikk meg til å dra til Frankrike et helt år, helt alene? For å lære språket? Språket kan jeg lære i sofaen hjemme i Trondheim, hvis jeg virkelig går inn for det.
Jeg antar jeg dro for å vise at jeg også er selvstendig. At jeg også kan få til ting som er krevende. At jeg ikke er avhengig av familien og vennene mine, at jeg kan gjøre som jeg selv vil. Hva er det jeg vil? Det er et spørsmål jeg har vanskeligheter for å svare på. Akkurat nå har jeg utrolig lyst til å bare dra hjem for en helg, en dag, eller bare en time hadde vært nok. Jeg savner Rossini, å bare det å kunne kose med han og ha han i mitt nærvær. Jeg savner å kunne ligge i sofaen i morgenkåpe, drikke pepsi max og spise taco. Enten helt alene eller med venner. Jeg savner å være meg selv litt.
Jeg sier så absolutt ikke at jeg ikke er meg selv her nede, for jeg føler at jeg finner meg selv mer og mer for hver dag som går. Jeg sier heller ikke at jeg vil bare gi opp å dra hjem fordi jeg savner å ligge i sofaen i morgenkåpe, det kan jeg jo gjøre her og. Jeg tror jeg savner ting som er kjært. Da vi var på IKEA på lørdag ble jeg overlykkelig da jeg så en pakke med pepperkaker, fordi det minnet meg om Norge. Da jeg spiste min første klemmentin i forige uke, ble jeg på gråten fordi jeg savnet å se på Blåfjell sammen med mamma og Rikke som vi gjorde nesten hver dag i fjor. Det kan jeg ikke gjøre i år. Rikke befinner seg på den andre siden av kloden (nesten), og mamma befinner seg i Norge. Jeg er i Frankrike. Helt alene, uten noe som er kjært.
Har vært her i to måndeder nå. Tiden går fort, samtidig som det går kjempesakte. Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker, ikke minst min aller beste Ebba, som jeg virkelig ikke kan forstå hvordan jeg har klart å leve uten. Vi kan bare se på hverandre, og begge skjønner hva den ene skal til å si. Jeg har også fått en mye større forståelse for den franske kulturen, og jeg må si jeg både elsker og hater den enda mer enn før jeg dro. Jeg har funnet ut av hvem som virkelig bryr seg om meg og hvem som er vennene mine i Trondheim, noe som jeg er veldig takknemmelig for. Jeg har også kommet mange skritt nærmere på å finne ut hvem jeg er. Hvem er jeg egentlig? Jeg vet ikke. Ikke enda.
Samtidig som at alt er så bra og jeg har det kjempefint, går jeg rundt å venter på noe. Hva jeg venter på vet jeg ikke, men at det er noe, det kan jeg si like sikkert som at jeg nå ligger i sengen og er snart klar for å sove. Jeg må bare prøve å få orden på alle disse tankene som hopper og spretter rundt om kring i hodet. Nesten konstant har jeg en klomp i magen. Hvorfor, det vet jeg heller ikke. Er det fordi jeg ikke slapper av? Jeg slapper av hele tiden. Er det på grunn av stress? Jeg føler meg ikke en smule stresset. Er det på grunn av savn? Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke. Det er så mye jeg ikke vet at jeg blir sliten. Hvorfor kan jeg ikke bare få svar på alt med gang? Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva vil jeg?
Jeg tror jeg har godt av å være her. Jeg tror jeg hadde godt av å dra. Begynne helt på nytt, og bestemme helt selv hvordan jeg vil framstå. Jeg hadde godt av å komme meg bort fra alt sladderet og dritsnakkingen i Trondheim, ikke at jeg var det største offeret. Ja, jeg har forandret meg. Jeg har lært meg å sette pris på ting i hverdagen man ikke tenker over, jeg har lært meg å takke for det man har. Være fornøyd, å ikke kreve hele tiden noe bedre.
Det er bra at jeg er her. Jeg har møtt min aller beste venn, jeg lærer meg et nytt språk, jeg lærer å kjenne en ny kultur, og knytter vennskap i et helt nytt land. Samtidig savner jeg alt hjemme i Norge. Samtidig vet jeg ikke hva jeg vil, hvorfor jeg er her, eller hvem jeg er. Hvem er jeg? Jeg er bare en person av hele verdens befolkning. Mer enn det, vet jeg ikke. Jeg får ta tiden til bruk, og kanskje det er det jeg venter på, å finne ut hvem jeg er.
Jeg antar jeg dro for å vise at jeg også er selvstendig. At jeg også kan få til ting som er krevende. At jeg ikke er avhengig av familien og vennene mine, at jeg kan gjøre som jeg selv vil. Hva er det jeg vil? Det er et spørsmål jeg har vanskeligheter for å svare på. Akkurat nå har jeg utrolig lyst til å bare dra hjem for en helg, en dag, eller bare en time hadde vært nok. Jeg savner Rossini, å bare det å kunne kose med han og ha han i mitt nærvær. Jeg savner å kunne ligge i sofaen i morgenkåpe, drikke pepsi max og spise taco. Enten helt alene eller med venner. Jeg savner å være meg selv litt.
Jeg sier så absolutt ikke at jeg ikke er meg selv her nede, for jeg føler at jeg finner meg selv mer og mer for hver dag som går. Jeg sier heller ikke at jeg vil bare gi opp å dra hjem fordi jeg savner å ligge i sofaen i morgenkåpe, det kan jeg jo gjøre her og. Jeg tror jeg savner ting som er kjært. Da vi var på IKEA på lørdag ble jeg overlykkelig da jeg så en pakke med pepperkaker, fordi det minnet meg om Norge. Da jeg spiste min første klemmentin i forige uke, ble jeg på gråten fordi jeg savnet å se på Blåfjell sammen med mamma og Rikke som vi gjorde nesten hver dag i fjor. Det kan jeg ikke gjøre i år. Rikke befinner seg på den andre siden av kloden (nesten), og mamma befinner seg i Norge. Jeg er i Frankrike. Helt alene, uten noe som er kjært.
Har vært her i to måndeder nå. Tiden går fort, samtidig som det går kjempesakte. Jeg har møtt så utrolig mange fine mennesker, ikke minst min aller beste Ebba, som jeg virkelig ikke kan forstå hvordan jeg har klart å leve uten. Vi kan bare se på hverandre, og begge skjønner hva den ene skal til å si. Jeg har også fått en mye større forståelse for den franske kulturen, og jeg må si jeg både elsker og hater den enda mer enn før jeg dro. Jeg har funnet ut av hvem som virkelig bryr seg om meg og hvem som er vennene mine i Trondheim, noe som jeg er veldig takknemmelig for. Jeg har også kommet mange skritt nærmere på å finne ut hvem jeg er. Hvem er jeg egentlig? Jeg vet ikke. Ikke enda.
Samtidig som at alt er så bra og jeg har det kjempefint, går jeg rundt å venter på noe. Hva jeg venter på vet jeg ikke, men at det er noe, det kan jeg si like sikkert som at jeg nå ligger i sengen og er snart klar for å sove. Jeg må bare prøve å få orden på alle disse tankene som hopper og spretter rundt om kring i hodet. Nesten konstant har jeg en klomp i magen. Hvorfor, det vet jeg heller ikke. Er det fordi jeg ikke slapper av? Jeg slapper av hele tiden. Er det på grunn av stress? Jeg føler meg ikke en smule stresset. Er det på grunn av savn? Jeg vet ikke.
Jeg vet ikke. Det er så mye jeg ikke vet at jeg blir sliten. Hvorfor kan jeg ikke bare få svar på alt med gang? Hvem er jeg? Hvorfor er jeg her? Hva vil jeg?
Jeg tror jeg har godt av å være her. Jeg tror jeg hadde godt av å dra. Begynne helt på nytt, og bestemme helt selv hvordan jeg vil framstå. Jeg hadde godt av å komme meg bort fra alt sladderet og dritsnakkingen i Trondheim, ikke at jeg var det største offeret. Ja, jeg har forandret meg. Jeg har lært meg å sette pris på ting i hverdagen man ikke tenker over, jeg har lært meg å takke for det man har. Være fornøyd, å ikke kreve hele tiden noe bedre.
Det er bra at jeg er her. Jeg har møtt min aller beste venn, jeg lærer meg et nytt språk, jeg lærer å kjenne en ny kultur, og knytter vennskap i et helt nytt land. Samtidig savner jeg alt hjemme i Norge. Samtidig vet jeg ikke hva jeg vil, hvorfor jeg er her, eller hvem jeg er. Hvem er jeg? Jeg er bare en person av hele verdens befolkning. Mer enn det, vet jeg ikke. Jeg får ta tiden til bruk, og kanskje det er det jeg venter på, å finne ut hvem jeg er.
Rikke, jeg savner deg, jeg savner Kenya, og ord kan ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til vi møtes igjen <3
verdens beste marianne, savne dæ sånn. vi e snart halvveis!! loveyou
SvarSlett